Jeg vil inspirere igjen, dere og meg selv!

Jeg kan ikke annet enn å beklage meg for at det har vært svært lite aktivitet inne her i det siste. Men som mange kanskje vet har jeg og mamma nettopp flyttet da det ble slutt mellom hun og samboeren hennes, og det å pakke og sortere er et kapittel for seg selv, og det å pakke ut igjen er et nytt. Og, så er det ikke lenge siden jeg ble skrevet ut fra Reinsvoll heller, og siden da har jeg nærmest levd i min egen boble uten å ta alt for mye inn. Det har vært vanskelig å utrykke seg for jeg har hatt så mange tanker i hodet, og ikke ro i meg til å kunne sitte å skrive, verken fornuftige ord eller svada, og ikke mange blogger heller. But now I'm back! Jeg vil inspirere igjen, både dere og meg selv. Det er snart på tide å slippe litt fornuft inn.

En aldri så liten oppdatering fra min side er at jeg fremdeles har god oppfølging av både lege og psykolog noe som er gull verdt. Jeg går på skole to dager i uken, samt en time annen hver fredag. Neste uke skal jeg på begynne med praksis en dag i uken på et sykehjem like ved her jeg bor.

I dag har det vært sykt varmt vær, faktisk over tjue varmegrader! Det er helt utrolig, nesten for godt til å være sant. Ellers i dag har jeg vært på en god og ganske rolig treningsøkt, legg merke til ordet ROLIG, og lest til prøve på en koselig kafe i byen. Ikke så verst dag må jeg si. I morgen er det prøve i politikk på skolen, ønsker meg selv lykke til. Jeg er ikke god i politikk, men krysser fingrene og lever opp til optimismen. 

Ha en god kveld alle sammen!

50 Kvadratmeter med lykke

På flyttefot, eller nærmere bestemt ferdig flyttet. Mamma er ikke lenger i et forhold og jeg er med på lasset, så nå bor vi i en fin leilighet som vi leier midt i Gjøvik Sentrum. Alt er bæret opp flere etasjer med god hjelp fra vennene våre, på mandag og tirsdag, og nå er nesten alt i orden. Her går det fort i svingene skal jeg si deg.   Herfra er det gangavstand til det meste, butikker i alle varianter, restauranter, utesteder, treningssenter, svømmehall, hoteller, kjøpesenter og gågaten. Vi bor to minutter unna alt vi trenger, og det er så utrolig godt. Det sier seg jo selv når jeg bruker fem minutter når jeg sykler til skolen som ligger lengst unna. Det er en stor forandring fra å bo på landet, selv om det var bare 30 minutter unna, og at vi var i byen opp til flere ganger daglig, men det er Gjøvik vi kommer fra, så jeg synes i alle fall det var godt å flytte tilbake, og jeg kan ikke si hvor stor pris jeg setter på at alt er i umiddelbar nærhet.


Jeg hadde ikke noe spesielt forhold til han mamma var samboer med, kommuniserte svært lite og ting var veldig anspent, så for min del så var det veldig greit å flytte. Jeg tror at jeg og mamma kommer til å få det veldig fint her og trives til de grader.  <3

Du kommer ikke langt med et ørlite kott

3000 Meter. 6'er kravet: 14 blank.

Dette var hva hodet mitt var fylt med i dag morges. Egentlig burde det ikke en gang ha vært tema i tankene mine da jeg har flere dyktige mennesker rundt meg med kompetanse innenfor dette området som mener at det er for mye å utsette kroppen sin for på dette tidspunktet. Det er rett og slett for hardt og for krevende slik det er nå. Jeg vet det selv også, når jeg lar fornuften komme frem, men når den sitter øverst på et ørlite kott, og resten av boligen er fylt med tanker om at den ikke egentlig vil meg godt, da er det vanskelig å hente noe mer ut av kottet. Jeg har en legeattest som skolen har fått og som sier at jeg ikke skal være med på harde fysiske økter så lenge jeg har betennelse i ryggen og når riktig mengde av mat uteblir. Jeg skulle ønske jeg tillot meg selv å hvile litt på den, det gjør meg egentlig ikke annet enn godt, men når jeg står midt oppi valgene er det sinnssykt vanskelig å velge det rette, det jeg ville ha tenkt i etterkant. Jeg skulle ønske jeg klarte å slippe noe av den strenge kontrollen jeg har til meg selv. Når jeg står å konfronterer mine meninger og fornuft med spiseforstyrrelsen skal det mye til for å kunne tråkke på den, og noen ganger orker jeg ikke engang å gå inn i de endeløse diskusjonene. Jeg føyer meg og likegyldigheten trer noe frem. 

Tilbake til 3000 meteren, en øvelse i gym-timen på skolen jeg har fått sterk fraråding om å delta på, men som til  syvende og sist blir mitt valg. Hvordan klare å velge når følelsen av å skulle ha kontrollen og bevare den i beste mening er så utrolig sterk? Det er nesten latterlig at jeg ikke klarer å se dette når jeg er oppi valgene, når jeg føler ting er så klart i etterkant. Frokosten kunne ikke spises fordi jeg orket ikke å kjenne på følelsen av å være sliten, det føltes så utrolig mye bedre å bare være i spiseforstyrrelsen. Og, når jeg var i spiseforstyrrelsen ville jeg kanskje klare toppkravet og ikke en gang merke at jeg ble sliten. Kanskje den ville bære meg på en rosa sky gjennom hele øvelsen?

Jeg løp alt utenom en runde før liggeposisjon på kunstgressbanen ble min godeste venn. Nå tenker jeg for meg selv hvorfor jeg holder på slik, det er jo helt absurd. Jeg vet at det bare er ødeleggende, og selv om jeg ikke ønsker å ødelegge kroppen min gjør jeg det, snart må jeg klare å sette spiseforstyrrelsen og kontrollbehovet i andre rekke. Tiden er det ikke så mye å klage på igrunn, kanskje hadde jeg klart 6'er kravet dersom jeg hadde spist frokost og ikke tyne kroppen min til det ytterste til en hver tid. Kanskje jeg burde gå for den snart?

1 år uten kontakt med pappa

Det siste året må da ha gått fort...? Jeg tenker på en beslutting jeg tok i fjor, nøyaktig for et år siden i dag. Jeg hadde planlagt hva jeg skulle si da jeg tok opp telefonen og ringte nummeret som var lagret på mobilen under navnet "pappa". Tanken på å ta et sånt valg hadde jeg tenkt på lenge, men det var nettopp denne datoen for et år siden jeg valgte og gjøre det. Det føles ut som det var i går, jeg kan huske hva jeg sa i telefonen og hvilke svar jeg fikk tilbake. Et av svarene jeg fikk gjorde at jeg ble mer og mer sikker på at dette var det rette valget. "Hvorfor"? Hvorfor jeg valgte å ikke ha kontakt med pappa lengre er en lang historie, og for å gjøre den veldig kort og udetaljert skyldes det for det meste avvisning gang på gang gjennom oppveksten, og vedlikeholdende faktor i forhold til min spiseforstyrrelsen. Jeg tror at det turbulente forholdet jeg hadde til han var også vedlikeholdende for spiseforstyrrelsen min, i den grad at han tok kontakt når jeg ble sykere. Jeg ville ikke denne kontakten skulle ødelegge for min til frisktingsprosess.

Jeg har ikke hatt noe form for kontakt med han dette året som har gått, og kun sett han tilfeldigvis et par ganger i byen. Jeg er så lettet over å ha klart å tatt dette valget, og jeg kjenner det fremdeles på meg at det var en riktig beslutting ovenfor meg selv. Tankene mine om at det må være noe galt med meg i og med han ikke tar kontakt har ikke engang vært tilstede nå i det siste, og det er godt og kjenne at det er jeg som har bestemt at det skal være sånn. Jeg synes det er mye bedre å ha tatt valget om at det skal være sånn istedenfor å leve med en konstant usikkerhet om han vil ta kontakt eller ikke, og hva det handler om dersom han velger og ikke gjøre det. Jeg liker å ha kontrollen selv. Men, selv om jeg selv ha bestemt at jeg ikke ønsker å ha kontakt med han så er det også litt rart, men det er en så liten del av det hele at det positive med det overkjører de tankene med stor kraft. Jeg føler meg mye friere nå som jeg slipper alle bekymringene, tankene, usikkerheten og uforutsigbarheten som handler om han.

Utskrevet

I dag ble jeg utskrevet fra avdelingen for spiseforstyrrelser på Reinsvoll, som jeg har vært på siden vinterferien med et lite opphold i sommer. Det har vært en uke som har vært preget av mye møter og avskjeder med relasjoner som har vært viktige i en stor del av prosessen min. Når dagen i dag kom følte jeg meg veldig klar til å dra, og jeg tror det har noe med når man får en dato innstiller man seg veldig etter den. Følelsene er veldig delt, men jeg skal gjøre det beste jeg kan for å få dette til hjemme også. Jeg har fått flere verktøy i verktøykassen som jeg håper jeg klarer å ta ibruk når ting er vanskelig.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive følelsen jeg sitter med akkurat nå. Det er både rart, god og skummelt. Rart at jeg ikke bare er hjemme på permisjon til søndag, men at jeg virkelig skal pakke ut alle tingene og være hjemme. Godt fordi jeg i den siste tiden har blitt litt lei, jeg føler at det ikke er så mye mer å hente akkurat nå og da er det godt å kunne komme hjem og bestemme litt mer over seg selv igjen. Og, så kjennes det skummelt fordi jeg er usikker på hvilket utslag det vil gi å komme hjem da jeg har flere dårlige erfaringer med overganger. Men, alt i alt så skal det bli herlig å sove i sin egen seng!

Jeg har lært mye under oppholdet og fått flere nye bekjentskaper med fantastiske medpasienter. Det sier seg jo at en stor del av behandlingen også foregår mellom pasientene, og det har jeg stor tro på, i alle fall i den pasientgruppen som var der når jeg var innlagt. Jeg kan ikke si hvor takknemlig jeg er for det tilbudet jeg har fått, og jeg må ærlig innrømme at jeg er litt stolt selv også. Målet med innleggelsen i første omgang var å holde ut mer enn to uker, og to uker ble heldigvis mange fler.

Jeg har deltatt daglig på fire måltider samt to mellommåltider, morgenmøte, oppsummering og ettermiddagsmøte. Og, jeg har deltatt på morgentrim de dagene jeg kunne være med på det. Ukentlig har jeg gått hos fysioterapeut og psykolog, deltatt i gruppeterapi og verditorg. Annenhver uke har det vært refleksjonsgruppe hvor vi reflekterer over sentrale temaer innenfor problematikken spiseforstyrrelse, og deler erfaringer. Jeg har også vært en del på arbeidsstuen hvor to kjempeflinke aktivitører holder til I stallen har jeg vært et par ganger og noen ganger har jeg vært med på friluftsgruppe. Jeg har også vært med avdelingen på en go-carttur i Hønefoss og en oslotur med shopping og restaurantbesøk. På kveldene har det vært ulike aktiviteter, alt i fra gåtur, spill og filmtitting til permisjon, avslapping og bading. Samtaler har det naturligvis også vært mange av.

Jeg har hatt latterkrampe mange ganger, også så ille at jeg har måttet gå fra matbordet, og jeg har grått så mye at jeg overbevist om at det aldri kom til å gi seg. Jeg har vært så sint at jeg har smelt i dører og løpt avgårde, og jeg har vært så frustrert at jeg har snakket dritt om avdelingen i flere dager. Det jeg prøver å komme frem til er at jeg har kjent på så mange følelser under dette oppholdet, og jeg klarer i større grad å identifisere dem, glede er mer oppriktig glede nå enn det det har vært på lenge, og alt føles ikke som kaos. Fortvilelse er fortvilelse og ikke sinne, og så videre. Jeg har lært meg i større grad å sette ord på følelsene.

Nå er dette over, og jeg har fått med meg mye. Jeg har gått noen skritt selv om jeg ikke er fremme. Jeg har hatt min siste time med behandler, fysioterapeut, og min siste samtale med mine primærkontakter. Tidligere i uken har jeg spist min siste nummer 8 til middag og i dag har jeg inntatt siste måltid på avdelingen. Det er rart, men det er også veldig godt.

Jeg laget et bilde til dem, hvor jeg utrolig nok har malt (noe som jeg rett og slett ikke kan) og skrevet et dikt som jeg skrev for en tid tilbake. "Den store ambivalensen". Jeg har også skrevet et skriv til dem, jeg hadde lyst til å gi noe tilbake for den fantastiske hjelpen jeg har fått på veien til målet mitt som ikke veldig overraskende er å bli FRI fra spiseforstyrrelsen.

Fysioterapi har vært en god hjelp for meg

Fysioterapi har hjulpet meg masse under innleggelsen. Jeg har gått ukentlig til fysioterapeuten her på avdelingen.  Vi har trent sammen, satt opp treningsprogram utifra kostlisten og snakket om begrensninger når maten ikke har vært intakt. Det har vært enighet, uenighet og forhandlinger underveis. Spiseforstyrrelsen mot alle rundt. Den er hard å knekke, men jeg har lært mye av det også. Selv om jeg ikke har trent med fysioterapeuten siden før sommerferien har vi hatt veldig gode og ikke minst viktige samtaler som erstatting. Det har fått meg til å forstå sammenhengen mellom mat og trening på en ny måte og bedre enn før, også det når andre plager kommer i tillegg, som betennelse i ryggen og slitasje i kneet. Jeg har fått innføring i hvor mye mat kroppen trenger hvis jeg skulle ha trent så mye jeg skulle ønske jeg kunne, eller oversatt, så mye spiseforstyrrelsen skulle ønske at jeg skulle ha trent. Det var store mengder mat som jeg vet at jeg ikke klarer å tillate meg selv å spise sånn det er i dag, vi snakker ikke et vanlig dagsbehov for en gjennomsnittperson med normal mosjon, det må ganges i alle fall med tre.

Jeg synes det har vært godt å kunne snakke med en person som har kompetanse innenfor spiseforstyrrelser, trening og kroppens behov. Jeg har følt at jeg kunne ha sagt akkurat det jeg ville si. Om tankene rundt trening er så dominerende at jeg kun ønsket å kjøre meg ned så kunne jeg si det, jeg trengte ikke legge skjul på noe fordi jeg visste at jeg ikke ville bli dømt på en eller annen måte. Det har vært en god kontakt og noe jeg kommer til å savne når jeg kommer ut.

Vi har snakket om det å ikke gape over for mye, men forstå at kroppen trenger tid på å bygge seg opp. Selv om den får tid trenger den også å få mat. Ingen restitusjon uten mat og hvile. Det har vært strengt, men til mitt eget beste selv om jeg ikke alltid har klart å sett det. Jeg har vært frustrert og irritert, men også lettet over at noen har tatt avgjørelsene for meg. Jeg har sagt ting jeg aldri trodde jeg ville komme til å si: "Jeg er så lei av å trene, jeg ser ingen glede ved det og egentlig så orker jeg det ikke heller. Jeg er så lei av å løpe opp og ned den samme veien til boligfeltet kun for å bruke opp tiden jeg har til rolig gåtur, eller å teste hvor mye kroppen tåler ved å sjekke hvor mange runder jeg kan løpe i skogen. Jeg er så forbanna lei av å være avhengig av pulsklokken jeg vet at jeg bruker feil da jeg bare tenker på hvor mye kalorier jeg har forbrent. Jeg er så dritt lei av å tenke på muligheter sånn at jeg skal få forbrent mest mulig dag inn og dag ut. Jeg skulle ønske jeg klarte å gå rolig som avtalen er". Jeg vant over spiseforstyrrelsens stemme jeg tråkket på den og sparket den dit pepperen gror rett og slett. Jeg står for ordene jeg sa, det er mine ord og mine tanker, men samtidig er det vanskelig å bruke dem igjen, de sitter langt inne, uten noen form for beskyttelse. Det er meg.

Som sagt ovenfor er jeg veldig glad jeg fikk dette tilbudet ved innleggelsen. Og, jeg har også spurt om det er noe lignende å få ute, fordi jeg merker jeg blir utrygg når jeg tenker på hvor mye jeg ønsker å trene uten å helt vite hvor mye mat kroppen trenger. Jeg er redd for at det skal ta av med trening, og jeg kjenner ikke kroppen min godt nok til å vite dens behov til en hver tid, samtidig som det er vanskelig å kjenne etter.

Avsluttende arbeid på avdelingen

I dag hadde jeg min siste time med behandleren min her på avdelingen. Det merkes at innleggelsen går mot slutten og avsluttende arbeid trer inn for fullt. Det er rart å skulle avslutte en kontakt som har vært så godt og som har gitt meg så god hjelp. Inne på det kontoret behandleren min holder til har jeg kunnet sagt akkurat hva jeg ville, og jeg har klart å ta frem og kjenne på mange følelser jeg ikke en gang kunne drømme om for et år siden. Jeg skal være stolt av meg selv for at jeg har turt og gå inn i alle de vonde følelsene, men jeg skal også være svært takknemlig for hjelpen og støtten jeg har fått på veien. Jeg hadde ikke klart det uten denne tryggheten og ærligheten jeg kunne kjenne på inne i det rommet.

Jeg husker første gangen jeg satt der i en forevernsamtale og tenkte at jeg ikke orket å begynne på nytt, fordi det føltes sånn. Hele min bakenforliggende historie og bakgrunn skulle bringes opp og settes i fokus. Jeg trengte ikke det, jeg trengte å være her og nå, ikke måneder og år tilbake. Naturligvis stod ikke historien jeg bar med meg i fokus, men blant annet hvordan jeg har det og hvordan takle vanskelige følelsesmessige utfordringer i hverdagen. Jeg kan ærlig si at jeg ikke hadde så store forventninger til hvordan dette skulle bli, målet mitt var å holde ut mer enn i en uke. 

Samtalene har variert veldig, alt i fra vanskelige dager hvor gråten har tatt helt overhånd så ordene ikke engang slippes til, til dager hvor jeg har hatt krefter og mot til å kjenne på følelser og stå i dem, til å kjempe meg igjennom spiseforstyrrelsens stemme og trosse dens kraft. Jeg har vist at jeg kan. 

Og, jeg skal vise det igjen! - Jeg trenger bare litt tid....

I dag hadde jeg også samarbeidsmøte med behandleren min her og behandleren min ute samt fastlege og helserådgiver på skolen, fysioterapeut på avdelingen, en sosionom og to av mine primærkontakter i posten. Det er mye som skal overlappes når det går mot utskrivelse. Selv er jeg veldig delt på det med utskrivelsen, jeg tenker både at jeg hadde trengt å vært her lengre hvis jeg skal ta situasjonen som er nå i betraktning, men så tror jeg også at jeg trenger en pause. Jeg tror ikke at jeg kommer noe lengre denne gang, og må være fornøyd med de skrittene jeg har gått så langt. 

Jeg liker å se på det sånn at man blir ikke frisk av å være innlagt i noen måneder, men man er kanskje blitt frisk nok til å klare å ta imot hjelp ute. 

Min siste helgeperm

Fredag til søndag er min siste helgeperm fra oppholdet på avdelingen. Det er litt rart å tenke på at på torsdag så skal jeg hjem, og jeg skal ikke tilbake på søndag som jeg har pleid på nå siden vinterferien.

Dette har jeg fylt min siste helgeperm med:

Fredagen var det tid for kvalitetstid sammen med mamma. Vi tok ansiktsmaske og det ble jo selvsagt noen festlige bilder og godt humør ut av det. Vi hadde også en veldig god prat da vi dro til byen for å kjøpe kaffe på byens beste kaffebar, Krutt. Praten vi hadde dreide seg i hovedsak om at jeg snart skal hjem. Hvordans skal vi sammen løse utfordringene på best mulig måte. Jeg fikk sagt mine meninger og hun sine. Jeg følte det var viktig å få sagt hva jeg følte og tenkte rundt utskrivelsen. Kampen er ikke ferdig selv om jeg skrives ut, det er heller nå den begynner. Det er nå jeg skal ut i verden og prøve meg på egenhånd og prøve så godt jeg kan å bruke det jeg har fått ut av oppholdet. Ellers var resten av kvelden viet til avslapping og tvtitting. 





Lørdag var det shopping som stod på programmet, for min del i alle fall. Jeg var ute etter nye vintersko i utgangspunktet, men endte opp med et par nydelige korte støvletter også, og jeg er kjempefornøyd! De lave støvlettene er fra Bianco og var vanvittig gode å gå i. Det ble et par vintersko også. Og, ikke nok med det så endte jeg opp med to bukser, et par øredobber og to spenner i tillegg. Det å bruke penger og handle er ikke noe jeg sliter med for å si det sånn, så et pengetre mottas med stor takk!

Det var mye liv i Lillehammer. Jeg synes den byen er så koselig. Og, ikke nok med det, det var jo SOL!







Senere på lørdagen skulle vi først ut å spise, familien og en venn av oss, Vidar. Vi tok turen på Peppe's Pizza før kinoen Hodejegerne. Det var en sinnssykt bra film etter min mening! Spenning fra første stund og utrolige gode skuespillere. Virkelig en god film å anbefale til dere som ikke allerede har sett den.

Ellers i dag har jeg ryddet rommet, nå gjenstår det bare å støvsuge og tørke støv, og pakke den siste baggen for oppholdet på avdelingen.

Jeg har hatt en fin helg <3

Dette visste du ikke om meg

I 2006 drev jeg aktivt med marsvin. Jeg begynte med et langhåret marsvin som het Sitanes Steven Seagal. Han var av rasen Peruaner, og var lys og gylden i fargen. Senere samme år fikk jeg også et lite marsvin som kun var noen måneder. Han het Makos Metis og var av samme rase. Begge med stamtavle og registrert i Norsk Marsvinklubb. Dette året dro jeg rundt på marsvinutstillinger med disse to små skjønne skapningene. Du tenker kanskje at jeg virkelig var gal, men det var faktisk ganske morsomt. Krevende var det også, tro det eller ei. Ikke bare var det mye å gjøre i forkant av en utstilling, men også til hverdags. Pelsen skulle vaskes og rulles opp slik at det ikke ble skitt og tugger i pelsen. Det er mye jobb å skulle tørke et marsvin med hårføner når pelsen er så tykt! Det å skulle gre pelsen som var en av de tingene man måtte gjøre daglig var også veldig tidkrevende. Og, så skal de jo ha kos og oppmerksomhet som alle andre kjæledyr.

Til en utstilling skulle alt være perfekt. Pelsen skulle være ren, ingen floker og gredd utover utstillingsplaten på den måten som rasen skulle vises på. Det dommeren så på når den skulle vises i en ren raseklasse var: kroppsform, ører, øyne, pelskvalitet, pelstetthet, lugg, skuldre/side, slep og kondisjon, og utifra dette kom dommen. På det største marsvinet fikk jeg et sertifikat som er veldig bra, det vil når du har tre sånne blir marsvinet ditt champion. Jeg stilte også i klasser som het kjæledyrklasse, der var det lynne som telte mest.

Som sagt, hva er det jeg ikke har holdt på med?

Alle mot en

Jeg vil så mye og alt ligger til rette for meg. Under hele oppveksten har jeg fått muligheten til å gjøre alt jeg hadde lyst til. Jeg har prøvd det meste som finnes av fritidsaktiviteter. Alt i fra speider, dans, turn til diverse ballspill, ridning og svømming. Hva har jeg ikke gått på spør jeg meg selv om, men selv om jeg har prøvd mye og kanskje vet hva mine mål, ønsker og drømmer er, så er det vanskelig å praktisere det som skal til for at jeg får gjennomført det. Dette er noe jeg tenker ofte på. Hva er det som får meg til å la være å sette inn det ekstra giret og virkelig gi en innsats for å få dette til. Hvorfor klarer jeg ikke å høre på fornuftige ord fra de som virkelig bryr seg om hvordan jeg har det? Jeg føler meg fastlåst, det er mye jeg har lyst til å gjøre, men jeg er livredd for å ikke gjøre det bra nok. Og, her er intet unntak, spiseforstyrrelsen sniker seg inn. Den krever sin tid i hverdagen, og jeg klarer ikke akkurat nå å mobilisere nok krefter til å stå i mot. Noen ganger føler jeg at jeg tviholder fast i den i redsel for å miste den. I alt det vonde den fører med seg kjenner jeg også på en trygghet.

Et annet hinder jeg møter på veien som kanskje er det mest sentrale er mitt enorme kontrollbehov. Selv om mye har forandret seg under innleggelsen og i tiden som har gått, hvis jeg skal summere alle innleggelsene samt annen terapi vet jeg at jeg har kommet lengre, et godt stykke faktisk. Men, det er også når jeg tenker på det jeg kjenner frustrasjonen. Frustrasjon over at mye av tankene de samme og at jeg ikke klarer i så stor grad som jeg skulle ønske å tenke at de er tanker og ikke noe jeg må praktisere til en hver tid. Behovet for å føle å ha kontroll er så ubeskrivelig, det er trygt og godt, men også samtidig et helvete å stå i. Rett og slett.

Jeg føler at jeg holder litt igjen, ganske mye til tider. Jeg er redd for å ikke vite hva som kommer til å skje, og redd for å plutselig kjenne på tap av dette intense behovet. Tenk på alle følelsene som kommer. Det er nettopp derfor føler at jeg må styre med maten og klusse med treningen, det har blitt min overlevelsesstrategi. Dette får meg også til å tenke over helgepermisjonene jeg har hatt siden jeg kom. Uke etter uke har jeg fått sjansen til å starte på nytt med blanke ark og en oppfordring med å kun tenke her og nå, og et måltid av gangen. Jeg har prøvd, og jeg føler jeg har gjort mitt beste, men jeg har ikke lykkes med tanke på de forventningene jeg hadde til meg selv. Til tross for dette har det ført frem til noe viktig for meg. Jeg tror ikke jeg hadde klart å vært i avdelingen uten å kunne styre som jeg ville i helgene, jeg tror ikke jeg hadde holdt ut rett og slett.

Hvorfor skal behovet for falsk kontroll være så enormt stort, og hva skjuler seg bak dette behovet? Hvorfor følger jeg ikke bare fornuften min eller lar andre være den for meg når spiseforstyrrelsen tviholder rundt meg? Hvorfor er jeg så redd for å gå inn i følelsene?

Jeg tenker veldig mye om dagen

Mitt siste møte med gruppeterapien

I dag var det mitt siste møte med gruppeterapien her på sykehuset. Det er rart å skulle avslutte behandlingen som har vart så lenge, skulle ta farvel med relasjoner som har betydd mye, først og fremst i gruppen. Selv om gruppen har vært nokså vanskelig til tider har den også fått meg til å følt på følelser jeg ikke tørr å kjenne på for meg selv.

Fra en tidligere gruppeterapi:
Tausheten er til å bli gal av, og tanken på å skulle ta ordet og begynne er skremmende. Tenk om noen av de andre har noe mer viktig å komme med enn det jeg har, og så er jeg den som tar jeg opp all plassen. Hva om de sitter inne med noe viktig de må få sagt. Det er fremdeles stille i rommet, ingen sier noe. Det føles vondt å sitte i ro, klumpen som tidligere var i magen har forflyttet seg oppover halsen og det gjør pustingen noe anstrengt. Det å skulle svelge kommer ikke på tale, det kommer til å lage et forferdelig leven der inne. Gjør sånn som nå du Marthe, bare sitt der. Sitt stille. Jeg gjør det i håp om ingen spør deg om noe.


Stillheten er utrolig ubehagelig. Jeg får meg ikke til å kjenne på den lenger. Ubehaget den medfører seg er for tøft å føle på, så får jeg meg til kommentere stillheten, og sette ord på ubehaget. Det blir tema. Det var ikke de tankene jeg nødvendigvis satt inne med og ønsket å formidle, men det blir allikevel tema. Jeg, har satt igang tema i gruppen.

Gruppen starter alltid med stillhet, selv om jeg tror alle har noe de kunne tenke seg å bringe opp i gruppen, men ingen har mot nok til å gjøre det, ikke alltid i alle fall. Selv tenker jeg på mange ting som er viktige for meg og som jeg kunne hatt behov for å snakket om.

Tovede tøfler

Tovede tøfler. Jeg har strikket og tovet et par tøfler fra Drops Design. Veldig gode å ha på og lekre å se på etter min mening. Varme er de også, og siden vi går mot kaldere tider tror jeg disse kommer godt med.

Ta en titt inne på Tråd med mening:

Det strikkes og produseres for fullt her nå, og jeg har flere prosjekter på gang på samme tid. Blant annet en hals og et par strømper. Og jeg har så mange påtenkte prosjekter. Spennende!