...Krav og forventninger

Det stilles store krav og forventninger til meg, og det koster enormt for å tilfredsstille kravene. Mye av energien går med på å prøve å tørre å utsette seg for det. Jeg er i en kontrakt hvor avtaler står sentralt og kommunikasjon er ordet. Kontrakten er detaljert og jeg vet hva den innebærer. En del av kontrakten er også såkalte avvik og dens konsekvenser dersom kontrakten ikke overholdes. Jeg veldig inneforstått med det og boken er heller ikke blank. Jeg får ikke avvik fordi jeg ikke ønsker å prøve, men fordi det er vanskelig og fordi spiseforstyrrelsen føles så trygg og god når de vonde følelsene kommer. Det høres nok helt absurd ut, og det forstår jeg. Hvem vil vel egentlig surre seg mer inn i et kaos hvor du ikke aner hvor du skal begynne for å ta tak i ting og rydde opp? Akkurat nå føler jeg at jeg kjemper med nebb og klør, jeg gjør alt jeg kan av det som forventes av meg og jeg har mye god å se frem til. Jeg motiverer meg med det minste lyspunkt og mange av dem er større jeg jeg noen gang kunne ha drømt om. Det går ikke knirkefritt, det hadde vært å lyve hvis jeg hadde formidlet det, men jeg prøver. Jeg trosser vektoppgang, setter meg ned ved frokostbordet og fullfører.

En ting er at jeg er i en kontraktsbasert behandling som inneholder en haug med absolutter som må overholdes,og ikke minst for å snakke om alt som forventes. Men, hva med avdelingens plikter og oppgaver? I det siste har jeg opplevd flere ganger at den maten jeg skal spise til måltidene ikke er å oppdrive her på kjøkkenet. Dette intet unntak, det forventes at skal spise opp, jeg skal være fleksibel og ta utfordringene på rams. Jeg må være klar. 

Det stopper seg selv. I en vanskelig hverdag med et sterkt symptomtrykk hadde det vært rimelig godt at rammene og forutsigbarheten hadde vært på plass, den må være der for at jeg i det hele tatt skal tørre å bevege meg ut i det ukjente og kjenne på følelser som ikke alltid er så lette, men når det sklir ut dag etter dag er det vanskelig å holde spiseforstyrrelsen i sjakk. 

Det er ikke typen knekkebrød som er problemet, eller yoghurten det var tomt av. Jeg kunne ha erstattet eplejuicen med en annen type juice og jeg kunne ha spist noe annet til middag når den ikke kom. Det er ikke dette som egentlig er problematisk. Det som er vanskelig er at det ikke blir slik jeg har innstilt meg på og forventet, og når det går så konkret på mat så tugger tankene seg i hverandre. Blåknute. Veien til spiseforstyrret atferd blir relativt kort. 

For å være ærlig så synes jeg at på en slik avdeling burde alt vært på plass fra avdelingens side. Jeg mener ikke at det ikke skal være rom for å gjøre feil, det er menneskelig å gjøre feil, men det skader heller ikke å ha en knekkebrødpakke for mye eller en juicekartong til overs. Det er for meg en prinsippsak. Det stilles store krav til meg for at jeg skal følge opplegget, men da må også avdelingen ha det som skal til for at de skal kunne forvente at jeg skal gjennomføre det. Avdelingen skal være en læringsarena som gir trygghet gjennom de faste rammene. Dette skaper utrygghet.

 Det skal ikke oppta kreftene mine mer. Jeg har lagt det på is.