Fra tenkeuke til fase 2

Det har vært en hard vei å gå, med gjentatte omveier som har ført meg helt ut på vidda en rekke ganger. Det har vært tårer, fortvilelse, irritasjon, glede og alt en slik vei må ha med seg. I forrige uke ble jeg presentert ovenfor en tenkeuke. Det vil i praksis si at du drar hjem en uke for å tenke -og reflektere over egen motivasjon og ønske til å fortsette behandlingen ved avdelingen. Jeg ble paff da jeg hørte ordet tenkeuke. Jeg følte at jeg ikke hadde behov for det og mest av alt, hva hadde jeg ikke fulgt av kontrakten som skulle føre meg til en tenkeuke nettopp nå? Jeg visste at kontrakten og dens absolutter ikke er noe å diskutere, det er fastsatt og jeg har skrevet under kontrakten og dermed bundet meg til å følge de rammene og reglene den inneholder. Tiltross for at jeg har satt min underskrift på noen sider med kontrakt betyr ikke det at dette skal gå knirkefritt. Enkelte veiinger har vært vanskelig for meg uten at jeg har fortalt hvorfor, jeg har bare unnlatt å møte opp. Det samme gjelder noen måltider, jeg har ikke gitt uttrykk for hvorfor det er vanskelig å fullføre og hvorfor hvorfor det er trøblete å delta i oppfølging, jeg har bare latt det gå forbi uten å gitt noen forklaring på mine tanker og følelser. Slik har det vært med mange ting og det er nettopp det som førte til at jeg ble satt ovenfor en tenkeuke dersom jeg ikke bedret situasjonen betraktelig de siste dagene og den kommende helgen. De tenkte kanskje at jeg ikke orket å gi alt og at jeg ikke hadde den motivasjonen som skal til for å klare å komme seg igjennom en så beintøff behandling? 

Jeg har snakket med behandleren min flere ganger etter at tenkeuken ble et tema, sist gang på onsdag med en  sykepleier fra teamet mitt. Det var en god samtale vi hadde, og utfallet ble noe helt annet enn det jeg hadde fryktet. Jeg så for meg at nå hadde jeg klusset dette helt til, jeg hadde brukt opp min sjanse til å kunne komme nærmere friskheten, og at jeg måtte dra hjem for tenkeuke grunnet mangel på motivasjon. Jeg kan ikke si at jeg har kjent på en så enorm motivasjon som jeg har nå. Det hadde føltes helt feil å skulle tenke at den ikke var der. Min frykt denne samtalen resulterte i noe helt annet, noe positivt. Jeg er kommet i fase 2 i behandlingen!

I fase 2 får man litt mer ansvar selv, og det åpner opp for litt mer både innenfor sykehuset og utenfor. Blant annet så kan man få en ettermiddags-permisjon i uken. Jeg har også begynt med å smøre et måltid selv om dagen, og jeg valgte å begynne med lunsj. Målet med fase 2 er at man skal kunne bruke de erfaringene man har fått fra fase 1 og ta over kontrollen sakte men sikkert litt mer selv. Etterhvert skal man smøre alle måltidene etter kostlisten selv. Jeg skal også begynne å få ri en dag i uken, og så er jeg med på fellestrim som er to ganger i uken, samt noen øvelser hos fysioterapeuten. Jeg synes det er veldig godt å komme over i fase 2 fordi det åpner opp for litt mer og man får lov til å delta på litt mer. Det er en seier for meg! En annen ting jeg også gleder meg over er at blodprøvene mine har for første gang etter innleggelsen har blitt normale igjen, så nå må jeg bare fortsette den gode jobbingen.

Jeg har også laget en aldri så liten boks jeg skal ha for meg selv. Den skal etterhvert fylles med små lapper bestående av ting jeg mestrer og får til. For eksempel, når jeg trener uten å tenke at jeg skal forbrenne, når jeg går gå-turen istedenfor å jogge, når jeg ombestemmer meg for ting jeg har fastslått, når jeg spiser opp all maten, når jeg trosser angsten. Det er mye som er vanskelig og angstnivået blir så høyt at jeg tror at det vil overstige alt, så det ender med at jeg ikke tør å face det. Målet mitt er at når jeg har det vanskelig kan jeg gå tilbake og se at det gikk jo faktisk bra, så hvorfor skal det ikke gå bra en gang til også? Håper dette kan være en hjelp for meg med alle tvangstanker -og handlinger som kommer når spiseforstyrrelsens symptomtrykk dempes litt. Jeg må gjøre det som er vanskelig hvis ikke kommer jeg ingen vei. Jeg må tørre å våge å kjenne på de følelsene som kommer. 

Tjohei, det er helg!

I går kom nok en etterlengtet fredag. Det føles som uken går veldig sakte der og da, men når jeg ser tilbake på den har den føket avgårde. Tenk at jeg har vært innlagt i snart to måneder allerede, det har jo gått fort. 

Jeg gikk inn i helgen med et STORT smil om munnen, Tom har nemlig ordnet med reiseselskapet slik at jeg får blitt med på sydenturen som hele familien skal være med på 1.august. Gjett om jeg gleder meg! 

Ser ut til at det går an å kose seg på dette all-inklusive hotellet her som ligger i Bahía Feliz, Grand Canaria.

I helgen er jeg hjemme alene og det er veldig godt. Det er jo så sjelden jeg har hele leiligheten for meg selv så det skal nytes til det maksimale! I går var jeg hos Elisabeth og hun hjalp meg med å stripe håret mitt lysere, liker å ha det lyst til sommeren. Jeg trodde virkelig det ble helt jævlig da jeg vasket håret etter å ha sittet 30 minutter over tiden. Det så helt oransje ut, og jeg fikk litt panikk kan du si, men det gikk seg litt til selv om det fremdeles er litt på kanten, men det er ikke lett å stripe hår som har vært rødt, men jeg er egentlig fornøyd også da! Senere på kvelden kom Tonje en tur. Vi så på tv og hadde store planer om å bade i Mjøsa siden hun er russ og det er et av russekravene før 1. April. Det ble ikke noe av, og jeg tok ikke sjansen på å bade fordi jeg har følt meg litt tufs de siste dagene med vondt i halsen, jeg vil jo ikke bli syk.

I dag skal jeg møte farmor, det skal bli veldig koselig, det er jo så utrolig lenge siden sist! Og, så skal jeg nok sørge for at jeg har planer utover dagen i dag og morgendagen også.

Ha en fin helg! :-)

Regler bak alle reglene

I underkant av et år siden skrev jeg ett lignende innlegg, Mater tvangstanker med spiseforstyrrelsen. Les det gjerne.

Jeg kjenner på mye av de samme følelsene, der akkurat som spiseforstyrrelsen spiser opp tvangen som sitter så hardt i meg. I overført betydning mener jeg at når jeg tyr til destruktiv- spiseforstyrret-atferd blir ikke tankekjøret, og følelseskaoset så enormt. Det er noe jeg er kjent med, jeg har jo tross alt ballet med de samme tingene i over 6 år nå. Og, når jeg prøver å følge opp alt av avtaler som er fastsatt og gjør mitt beste for å innfri de forventningene alle har til meg blir det et evig kaos. Ikke fordi jeg ikke ønsker å gjøre det, men fordi det hele tiden kommer nye regler og nye rutiner jeg må ta stilling til. Det er ukjent og vondt.

Dette er et stort dilemma i behandlingen min nå, og særlig hvis jeg ikke er flink til å si i fra og åpne meg opp til de som jobber her. De ansatte ser bare handlingene, som for eksempel at jeg velger å ikke møte opp til veiing, ikke deltar på oppfølging og legger igjen deler av maten jeg blir servert. Alt fører til avvik, og for mange avvik fra en kontraktsbasert behandling er overhode ikke bra. Dette og mange andre ting som kanskje ses på som bagateller har gjort at de som jobber i teamet mitt her på avdelingen blir usikker på min motivasjon for videre behandling, og jeg har blitt stilt ovenfor en tenkeuke i nærmeste fremtid dersom det ikke bedrer seg. Det er vanskelig for meg å kunne tenke tenkeuke nå, det er overhode ikke det jeg trenger. Jeg er motivert som bare det, så det har egentlig ikke noe med det å gjøre overhode, men jeg er så sliten av alle tankene og alle reglene jeg igjen må følge når jeg allerede har slitt meg fra spiseforstyrrelsens mange utfordringer.

Jeg fikk en kommentar på det forrige innlegget av Tuva som traff meg veldig godt, "Det er som om du tetter et hull i et vannrør så øker trykket i et annet". Dette passer veldig godt for hvordan jeg har det nå. Det er som om jeg tetter ett hul, jeg spiser etter en bestemt kostliste og trener etter bestemte avtaler og følger stort sett oppfølginger, veieavtaler og det andre som forventes. Nei, det går ikke på skinner, tverdt imot, men jeg sloss meg igjennom.  Når alt dette gjøres er det som om det sprenger i andre enden, det er noe jeg ikke har kontroll på, det er fryktelig skremmende for å bruke milde ord. 
Det blir dobbelt opp. Spiseforstyrrelsen får næring gjennom tvangstanker -og handlinger gjennom at jeg ikke klarer å ta stilling til det som kommer. 

Slik går nu dagan..

Helgen på Otta

Fredag etter middag var det tid for nok en etterlengtet permisjon. Det er godt at man har permisjon i helgene, tror det hjelper meg veldig med å opprettholde motet i ukene -for det jobbes virkelig hardt. 

Helgen var veldig god for meg. Jeg dro til min kjære Tom med buss på fredagen og hjem igjen på søndagen, i går. Vi storkoste oss i hverandres selskap, det blir jo slik når man ikke ser hverandre mer enn i helgene enn så lenge. Fredagskvelden ble viet foran tv'en hvor jeg ble introdusert for tv-serien Dexter, og nå tror jeg jammen meg at jeg skal klare å bli hektet på serien. Jeg er så heldig at jeg har fått lånt med men en bunke cd'er, bestående av hele tre sesonger tror jeg.

Lørdag formiddag ble det gåtur på oss til kvitskriuprestein som ligger litt utenfor selve Otta by. Det var en veldig fin tur, du skal lete lenge etter å se noe mer fasinerende enn dette. Det du ser bilde av er jord- og steinsøyler. Dette er et naturfenomen som oppstår når regnvann skylder bort deler av massen. Solen har også bidratt med sitt ved å gjøre søylene hardere og motstandsdyktig, og vi kan sammenligne det med soltørket leire. De høyeste er rundt seks meter høye, og antas å være ca 200 år gamle. Dette er et fenomen som ikke finnes andre steder i Nord-Europa, men flere steder i Alpene.


Det er ingen tvil om at vi ikke kan å kose oss, hverken foran tven eller på tur! Senere på kvelden var vi hos søstera til Tom og mannen hennes. Der var vi så heldige å få servert biff som vi koste oss med før det var tid for film-titting. På søndagen var vi bedt på middag hos moren og faren hans, det var også veldig koselig og vi fikk servert skinkestek, det falt veldig i smak! Etter middagen var det hjemturen som stod for tur. Det er alltid litt vondt å dra når vi har det så bra sammen når vi møtes, men det hjelper veldig på at vi treffes igjen om ikke lenge.

Takk for en kjempefin helg! 

Markante svingninger

Det har igjen vært en uke som har hatt markante opp- og nedturer. Enkelte dager har jeg strålt av glede og nærmest vært fullstappet av positiv energi. Disse glad-dagene har kommet godt med når jeg har kjent på følelser helt i den andre enden av skalaen. Det har vært øyeblikk hvor klumpen i halsen nesten har forhindret meg i å puste. Jeg har sittet på samtalerommet gang etter gang med rød-sprengte øyne og en rennende nese. Jeg har vært irritert, lei meg og frustrert. Og ja, jeg har vel så si vært innom det meste man kan av følelser denne uken også. Følelser kan være vonde, men de er ikke farlige.

Siden behandleren jeg har her på avdelingen har vært syk veldig lenge var det veldig godt å få oppklart en del ting og snakket om noen viktige temaer i går. Tidligere i uken ble jeg nemlig fortalt at jeg har resten av denne uken og neste på å vise motivasjon, jobbe med det jeg skal og ikke unnlate postens viktige absolutter, hvis ikke risikerte jeg å få en såkalt tenkeuke. Tenkeuke betyr i praksis at du drar hjem en uke og tenker over din motivasjon og evne til å fortsette behandlingen ved avdelingen. Jeg ble veldig satt ut da jeg fikk det presentert for meg, det var noe jeg overhode ikke hadde sett for meg. Selv føler jeg at jeg gjør veldig mye av det jeg skal her, og det som ikke har blitt gjort har også en veldig god forklaring, noe jeg fikk tatt opp med behandleren min, som etter samtalen så seg enig at tenkeuke ikke var det rette nå. Jeg har motivasjon (faktisk veldig mye) det er ikke det som hindrer meg.

Jeg er fremdeles i fase 1. Den første fasen hvor det blir påsmurt mat, og de ansatte med mye av kontrollen både når det gjelder fysisk aktivitet, permisjoner og lignende. Jeg venter veldig på å komme over i fase 2 og få litt mer av ansvaret selv og kunne få litt mer frihet.

Men, nok om det... Nå gleder jeg meg veldig til å dra på permisjon! Baggen er pakket og jeg er klar. Først er det middag og så drar jeg oppover til Otta og til min kjæreste Tom. Dette skal bli en perfekt helg.

God helg alle sammen!

Frykt

Verditorg torsdag 22. mars. Tema frykt.

Det er mye man kan tenke på når man hører ordet frykt. Først tenkte jeg at det er noe negativt, et ord som ikke har noe positiv energi i seg overhodet, og noe jeg helst vil være for uten. Slik er det kanskje for mange? Etterhvert som samtalegruppen kom ordentlig igang og vi reflekterte rundt ordet så jeg mange sammenhenger i livet mitt, særlig en som har festet seg ved meg.

For meg og sikkert mange andre også så er det viktig å kunne erkjenne sin egen frykt. Det er en krevende prosess, men bare da kan man jobbe med frykten. Jeg kjenner også veldig på det å trosse frykten, våge å  utfordre seg selv tiltross for at jeg ikke nødvendigvis vet resultatet. Det er vanskelig å skulle utsette seg for et ubehag man ikke vet hvordan man skal klare å forholde seg til, men i visse situasjoner er det også helt nødvendig for å få erfaringer. Kanskje blir en ny vei tråkket opp med en påfølgende god følelse? - Det behøver ikke alltid å bli vondt og vanskelig.

Frykt kan også for mange være en hemning til å kunne gjøre dagligdagse ting og det man ellers ønsker å gjøre i livet sitt. Det er ikke da jeg tenker på en sunn frykt som å ha respekt for at man slår av elektirkse apparater, eller at man tar naturlige forehåndsregler. Frykt kan bli veldig tvangspreget for enkelte, bestående av gjentatte sjekking og tvangspregede rutiner fordi man kjenner så på frykten hvis man ikke forholder seg til de strenge reglene man har ovenfor seg selv.

Det som festet seg veldig hos meg var ordet beskyttelse. Tvangspregede tanker -og handlinger kan være en slags beskyttelse for å hindre å tenke -og kjenne på frykten. For meg er frykten noe diffust, den er vondt og vanskelig. Jeg vet ikke hva jeg frykter eller er redd for til en hver tid, men hvis jeg skal sette det opp mot spiseforstyrrelsen kan det være alt fra den minste detalj. Det kan være så virkelighetsfjernt, og det er mye jeg må le av i etterkant, men når situasjonen er der er det akkurat som jeg handler på autopilot. Tvang blir da en beskyttelse mot frykten. Min utfordring er da å trosse frykten, våge å ta skrittet inn i det ukjente landskapet.

Som jeg skrev, det behøver ikke alltid å bli vondt og vanskelig.

Temakveld for barnesykepleiere i Oppland, avlyst.

Tidlig i vinter ble jeg oppringt av ei dame som var ansvarlig for temakvelden "Sosiale medier- på godt og vondt?"  som skulle arrangeres av barnesykepleierforbundet i Oppland kommende torsdag, på Lillehammer. Jeg skulle forelese om min blogg i forbindelse med behandling av spiseforstyrrelser, sammen med en lege som skulle forelese om "facebook-venn", og ”Oppslagsverk, informasjon, kikking?” 

Nå fikk jeg nettopp en telefon nå at de dessverre måtte avlyse kvelden. Det var veldig synd synes jeg, jeg hadde gledet meg mye til å kunne bidra med mine erfaringer rundt blogging når man er i behandling for spiseforstyrrelser. PowerPoint presentasjonen  var nesten ferdig og kun en liten finish gjenstod. Til tross for at det ikke denne gangen skal de ha meg i bakhånd dersom de skulle ha samme tema ved en senere anledning, det settes stor pris på! Det er godt å føle at man kan bidra med sine erfaringer i en slik situasjon. 

Foredraget skulle var i 30-40 minutter. Først skulle jeg fortelle litt om meg selv og min spiseforstyrrelse som en introduksjon til min blogg om temaet. Blogging under behandling, hva bloggingen betyr for meg og hvorfor jeg startet å blogge. Hva har bloggingen ført til? Positive og negative sider ved blogging. Personlige grenser for hva som deles. Jeg skulle også knytte det litt oppimot forskningsprosjektet som Finn Skårderud var veileder til om spiseforstyrrelser, blogging og behandling. Spennende, ja!

- 

Å våge

Tema våge/ selvinnsikt:

Våge å kjenne etter er for meg veldig sentralt når jeg tenker på temaet i dette tankekartet. Det er ofte vanskelig å tillate seg selv å kjenne etter på hvordan man selv har det. Min spiseforstyrrelse har utviklet seg i den retting at jeg til hver tid har en plan "B" eller "H" for den saksskyld dersom det ikke går akkurat slik jeg tenker, eller om jeg skulle våge meg ut i det ukjente landskapet. Det er nesten som jeg vet på forhånd hvordan jeg vil takle det. Autopiloten er godt ivaretatt for å bruke enke ord. For å ta middagsmaten som et eksempel siden det er et kjent fenomen, iallefall her på avdelingen. Hvis den kommer for sent, altså for sent innenfor mine egne regler og rutiner avviser jeg måltidet helt. Jeg våger ikke å prøve fordi jeg er redd på hvilke følelser jeg vil støte på. Hvem vil vel utsette seg for et ubehag man ikke har en god måte å løse på, annet å være i ubehaget? I praksis vet jeg at angsten ikke vil stige til værs, men nå et visst punkt og så roe seg ned. Men, igjen det med å våge å tørre er vanskeligere og mer skummelt enn å faktisk teste ut realiteten.

Det blir litt som å ta en risiko uten å vite utfallet av det du utsetter deg for. Se for deg en skihopper som setter utfor i monsterbakken i Vikersund. Det kan ende med seier, et brekt bein, verdensrekord, fall og så mye, mye mer. Hopperen vet ikke hvordan det vil gå fordi det er så mange faktorer som spiller inn. Men, med et godt støtteapparat bestående av hjelpere på forskjellige områder, blir de så trygget på at det er mulig å hoppe et såkalt perfekt hopp. Det er slik vi kan overføre det til livet ellers også. Det er ofte at man må våge å ta risikoen uten å vite resultatet på forhånd, og heller øve på å kjenne på følelsene som vil komme. Dele erfaringene med personene du stoler på rundt deg.

En annen ting om det å våge, er å stole på andres råd. Det er ikke alltid like lett. Vi vet ofte hva som er fornuftig og ikke, og du har som meg sikkert mange andre, fått mange gode råd og dårlige råd opp igjennom livet. Jeg tror at som selvstendig individ har vi en stor trang til å prøve ut selv, og på mange områder er det veldig bra å kunne erfare hvordan ting fungerer. Men, det gjelder ikke alt. Igjen tar jeg et eksempel med min spiseforstyrrelse. Hvis jeg får tanker som i seg selv er lite logisk for utenforstående personer å forstå, som for eksempel å dra på trening uten hverken mat eller drikke. Jeg har ofte hørt andres anbefalinger og deres råd, og jeg har godtatt at de mener det de mener, men allikevel så overvinner heller ikke deres fornuft over mine egne strikse regler ovenfor meg selv. Hvorfor må man teste ut hva kroppen tåler, teste kroppens grenser? Er det ikke her litt lurt å høre på andres fornuft og demmes råd når man ikke vet det beste for seg selv? Her vil jeg ha svart JA nå som jeg sitter å skriver, men hadde jeg vært i situasjon ville jeg nok vært litt usikker, og kanskje aller helst ha tenkt at de ikke vet hva som er best for meg. Men, jeg skal komme dit!

- Dette var et lite utdrag fra mine tanker etter en gruppe på avdelingen som vi har hver torsdag. Det er en verdifull gruppe for meg. 

Oppdatering!

Det er igjen lenge siden forrige innlegg og jeg beklager det, men nå jeg er tilbake igjen.

Helgen som var tilbrakte jeg på Otta hos Tom. Jeg hadde det helt fantastisk, når man er forelsket og nærmest har hjerter blinkende i øynene er det mye som skal til for at det ikke skal bli perfekt. Jeg fikk omvisning på Otta, vi var på kafe med familien hans, og hjemme hos både foreldrene, og hos søstera, samboreren samt deres barn. Vi så på film, snakket, gikk tur og rett og slett bare koste oss digert! Det var en veldig fin helg, og nå kan jeg ikke glede meg mer til dagen i dag enn jeg gjør allerede, jeg får nemlig besøk av Tom. 

Uken startet veldig bra og jeg klarte å gjennomføre veiingen på mandag som jeg ikke har gjort tidligere i oppholdet, velger å se på det som en seier til tross for at det er noe krevende. Mandagen var generelt en veldig god dag, mye som klaffet og humøret var på topp. Og, det var også veldig flott at mamma kom opp hit med den gjenglemte strikkingen min og med tulipaner fra hun og fra Vidar. Tusen takk dere!

Resten av uken har vært litt oppstykket med både frustrasjon og irritasjon, men også gode dager og øyeblikk. Det har vært nok en uke jeg har vært igjennom hele spektret av følelser.

Nå er det endelig fredag, og jeg gleder meg til å komme hjem til både mamma og til at Tom kommer!

Ønsker dere en riktig god helg alle sammen!

Sivilstatus: kjæreste

Jeg gikk inn i en spent helgepersmisjon på fredag, men med gode sommerfugler i magen. Fredagen var jeg hjemme alene og det var veldig godt, lenge siden sist! Ikke minst det å ligge i sin egen seng var herlig. Selv om jeg ikke får beskrevet hvor godt det er å komme hjem til sengen sin og ha litt alenetid, så er det ingenting som overgår lørdagen. Jeg lånte bilen til mamma og kjørte oppover mot Kvitfjell hvor world cup arrangeres denne helgen. Jo nærmere jeg kom jo mer spent ble jeg på å se og treffe han igjen. Det er ingen hemmelighet at jeg har fått varme følelser for Tom. Søsteren hans og mann hennes, samt deres to unger var med, og det var veldig koselig å hilse på. Rundt halv ti var det underholdning på senen av flere lokale band som spilte, Atle Pettersen hadde også tatt turen. Vi så på utfor for menn hvor Norge kom på pallen med to fantastiske kjørere, Kjetil Jansrud på 2.plass og Akel Lund Svindal på 3.plass. Det var fullt av liv og god stemning i målområdet!

Jeg har vært så heldig å fått låne bilder av Roy Allan Larsen.

Etter å ha sett mye utfor og opplevd den gode stemningen dro vi til en kafe som lå i Fåvang. Der spiste vi middag og skravlet om løst og fast, og den gode stemningen vedvarte helt til vi dro hver for oss. Dette var en veldig dag, kunne faktisk ikke blitt bedre!

Jeg føler meg som verdens heldigste jente akkurat nå, og det er en herlig følelse å kjenne på!

...Krav og forventninger

Det stilles store krav og forventninger til meg, og det koster enormt for å tilfredsstille kravene. Mye av energien går med på å prøve å tørre å utsette seg for det. Jeg er i en kontrakt hvor avtaler står sentralt og kommunikasjon er ordet. Kontrakten er detaljert og jeg vet hva den innebærer. En del av kontrakten er også såkalte avvik og dens konsekvenser dersom kontrakten ikke overholdes. Jeg veldig inneforstått med det og boken er heller ikke blank. Jeg får ikke avvik fordi jeg ikke ønsker å prøve, men fordi det er vanskelig og fordi spiseforstyrrelsen føles så trygg og god når de vonde følelsene kommer. Det høres nok helt absurd ut, og det forstår jeg. Hvem vil vel egentlig surre seg mer inn i et kaos hvor du ikke aner hvor du skal begynne for å ta tak i ting og rydde opp? Akkurat nå føler jeg at jeg kjemper med nebb og klør, jeg gjør alt jeg kan av det som forventes av meg og jeg har mye god å se frem til. Jeg motiverer meg med det minste lyspunkt og mange av dem er større jeg jeg noen gang kunne ha drømt om. Det går ikke knirkefritt, det hadde vært å lyve hvis jeg hadde formidlet det, men jeg prøver. Jeg trosser vektoppgang, setter meg ned ved frokostbordet og fullfører.

En ting er at jeg er i en kontraktsbasert behandling som inneholder en haug med absolutter som må overholdes,og ikke minst for å snakke om alt som forventes. Men, hva med avdelingens plikter og oppgaver? I det siste har jeg opplevd flere ganger at den maten jeg skal spise til måltidene ikke er å oppdrive her på kjøkkenet. Dette intet unntak, det forventes at skal spise opp, jeg skal være fleksibel og ta utfordringene på rams. Jeg må være klar. 

Det stopper seg selv. I en vanskelig hverdag med et sterkt symptomtrykk hadde det vært rimelig godt at rammene og forutsigbarheten hadde vært på plass, den må være der for at jeg i det hele tatt skal tørre å bevege meg ut i det ukjente og kjenne på følelser som ikke alltid er så lette, men når det sklir ut dag etter dag er det vanskelig å holde spiseforstyrrelsen i sjakk. 

Det er ikke typen knekkebrød som er problemet, eller yoghurten det var tomt av. Jeg kunne ha erstattet eplejuicen med en annen type juice og jeg kunne ha spist noe annet til middag når den ikke kom. Det er ikke dette som egentlig er problematisk. Det som er vanskelig er at det ikke blir slik jeg har innstilt meg på og forventet, og når det går så konkret på mat så tugger tankene seg i hverandre. Blåknute. Veien til spiseforstyrret atferd blir relativt kort. 

For å være ærlig så synes jeg at på en slik avdeling burde alt vært på plass fra avdelingens side. Jeg mener ikke at det ikke skal være rom for å gjøre feil, det er menneskelig å gjøre feil, men det skader heller ikke å ha en knekkebrødpakke for mye eller en juicekartong til overs. Det er for meg en prinsippsak. Det stilles store krav til meg for at jeg skal følge opplegget, men da må også avdelingen ha det som skal til for at de skal kunne forvente at jeg skal gjennomføre det. Avdelingen skal være en læringsarena som gir trygghet gjennom de faste rammene. Dette skaper utrygghet.

 Det skal ikke oppta kreftene mine mer. Jeg har lagt det på is. 

Fisk på kroken?

Dagen i går var veldig innholdsrik. Den startet likt som alle de andre dagene her på Reinsvoll med frokost. Når den var fullført var det tid for refleksjons-gruppe. En gruppe hvor vi snakker om hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse, hvordan den påvirker våre valg og mye mer, hva som opptar oss rett og slett. Det var en veldig fin gruppe i går, synd den er bare annenhver uke.

Det neste som stod for tur var frilufts-gruppe. Det er også annenhver onsdag. Frilufts-gruppen stiller med forskjellige aktiviteter som vi kan være med på. Noen ganger er det skitur, trugetur, sykkeltur, kanotur og lignende, i går var det pilking på listen. Siden det var minimalt med fysiskaktivitet var det ganske mange som kunne delta og det var veldig ålreit. Og, vet du hva jeg fikk en FISK! Ikke at jeg hadde noen formening om å få en fugl eller sko for den saks skyld på kroken, men jeg var rimelig glad over at fisken ville spise nettopp min mark. Etterpå tente vi bål, og noen spiste grillmat og andre niste, det var en fin tur og været var helt tipp-topp! Kan ikke akkurat klage.

På kvelden var vi flere som hadde planlagt en tur til Egon som avslutting for to av medpasientene som snart drar igjen. En veldig koselig kveld, med latter og smil om munnen, og skravla var i godt behold.